Det bor ca 30 barn på barnehjemmet Rejoice.

Her er et brev fra en av dem, som vi har kalt Anna, for å anonymisere henne.
Brevet er hentet fra 4P`s nyhetsbrev i juni 2026.

Brev fra Anna

Anna er den eldste jenten vår og har vokst opp på Rejoice.
Nylig sendte hun et brev til fadderne sine som vi fikk lese før vi sendte det videre.
Her deler vi litt av det hun skriver.

Har du noen gang følt at du ikke har noe du kan kalle ditt eget – ikke engang et sted hvor du virkelig hører til?
Dette spørsmålet levde i meg da jeg først kom til Rejoice for 14 år siden.

Jeg pleide å se meg omkring og undre meg: Hvor hører jeg egentlig hjemme – hvem vil ta hånd om meg? Betyr jeg egentlig noe?
Dette var slik jeg tenkte, men i dag står jeg her som en jente som har funnet tilhørighet, og jeg er glad for å dele historien min med deg.

Da jeg kom til Rejoice, var jeg et stille, trist barn som følte seg usynlig – som om ingen noen gang ville se meg.
Jeg så andre barn på skolen, i menigheten og andre steder som hadde alt jeg lengtet etter. Noe jeg kunne kalle mitt eget, et trygt hjem å vokse opp i, eller frimodigheten til å løfte røsten og si noe. Ville jeg hele livet føle meg så ubetydelig og ulykkelig?

De 14 årene jeg har bodd på Rejoice ble så mye mer enn bare et sted å være. Her møtte jeg en familie som gav meg ekte kjærlighet og oppriktig oppmuntring. De ga meg ikke bare mat, klær og husly; de ga meg håp, en utdannelse og mot til å drømme.

Jeg er så takknemlig for å ha vokst opp her. Jeg er nå 20 år, bor i Rejoice Village og studerer på college. Blant så mange barn i Manila som trenger hjelp ble jeg og lillesøsteren min funnet i slummen og gitt et så godt liv, og best av alt fikk vi møte Jesus som ga oss det virkelige livet og en mening med tilværelsen.

Gud er virkelig fantastisk, Han brukte Rejoice og menneskene her til å redde meg og gi meg en lys fremtid.
Livet mitt er et vitnesbyrd om en Gud som ser de ensomme, hører de hjelpeløse og forbereder et sted hvor de hører hjemme.
Til Gud være æren, nå og for alltid.