I 2010 falt valget på Sierra Leone i og med at jeg, Frode Heieren (42) (Larvik), og Michelle Mijic (41) (København), har bekjente som jobber for FN i landet. Hva blir mer eksotisk enn landet som avsluttet en forferdelig borgerkrig i 2005 og fortsatt ligger nederst på FNs statistikk over det beste landet i verden å bo i; 181 plasser nedenfor Norge, som topper den?

Alle venner, jobbkollegaer og bekjente lurte på hva vi skulle der, hvorfor vi ville oss selv så vondt og også om det var siste gang de så oss. De kunne ikke tatt mere feil.

I slutten av Oktober 2010 satte vi oss på flyet fra Oslo via London til Freetown, Sierra Leone. Ankomsten er ved midnatt, som i seg selv er spennende i ett land hvor strøm ett par timer om dagen er normen og det fins omtrent 100 km asfaltert vei. Til sammen. I hele landet!

Fra flyplassen bar det avgårde på mørke veien som får norske fjellveier i vårflom til å se ut som det rene luksus. Magen ristet som en elendig innstilt tørketrommel på veien inn til Freetown, hvor vi landet trygt hos vår venn, Dine.

Neste dag bar det avgårde med innleid sjåfør i FN-bil for den første sightseeingen i hovedstaden; vi satset på en myk start på vår opplevelse av byen og landet. Veinettet er elendig, trafikken får Bangkok til å se ut som den er organisert etter tyske normer og bilene…. Det er virkelig en opplevelse. Fra Congo Cross, White Man’s Bay, Pirate Bay, Kingtom og andre eksotiske steder som vitner om landets lange og spennende historie landet vi til slutt i sentrum av Freetown, ved Cotton Tree. Dette er stedet hvor frigjorte slaver i USA returnerte til Afrika og bosatte seg i 1792.

Herfra bar turen videre til Parlamentet, hvor vi fikk innpass på grunn av FN-merkene på bilen vår. “Chief of security” tok oss på en utvendig rundttur og endte opp med å invitere oss tilbake to dager senere som æresgjester ved Parlamentet. Beskjeden var dog at vi måtte kle oss formelt, ikke i shorts og T-skjorte som vi hadde ankommet i denne dagen.

Etter to fantastiske dager på strender som får selv Mauritius, Fiji og Tahiti til å blekne, var vi tilbake i Parlamentet. Med innlånt FN-dress for anledningen. Her overvar vi en 3 timer lang forhandling hvor deres rike historie ble trukket inn; slaveriet, klasseskillet som har eksistert og fortsatt eksisterer, kolonisering og så videre. Begivenheter for oss som både er fjernt i tid og i avstand.

I lunsjen ble undertegnede forespurt av “Deputy Head Of TV” om de kunne få intervjue meg direkte på lufta. Etter borgerkrigen som sluttet for 5 år siden, er folk i Sierra Leone meget opptatt av politikk og alle forhandlinger i Parlamentet blir vist direkte på TV. Slik endte jeg opp med å snakke om alt fra infrastruktur, landbruk, hvordan de best skulle få 200 traktorer de hadde bestilt fra Freetown ut i provinsene og ungdomsledighet. I 25 minutter. Direkte! På TV! Bare i Sierra Leone….:)

Fra Parlamentet gikk turen raskt innom garderoben / dokumentlager (fungerte som begge deler) hvor dress ble skiftet ut med shorts og T-skjorte før turen bar videre til My Home barnehjem. Ett skifte både av klær, mennesker og, ikke minst, humør.

Tre dager før jeg forlot Larvik fikk jeg gratisavisen Vestfold Blad i posten, som denne dagen hadde ett stort bilde av Leif og mange blide afrikanske barn på forsiden. Jeg tok umiddelbart kontakt med Leif da jeg skjønte at de hadde startet opp et barnehjem i Freetown, og jeg traff Petal og Leif for første gang to dager før avreise. Jeg ble smittet av deres humør, og ikke minst det engasjementet de viste i forhold til det de har startet langt unna trygge Vestfold. Og ble invitert til å besøke barnehjemmet der og da. Hvordan kunne vi si nei? :)

Før avreise fylte vi opp sekkene med noe leker, to mobiltelefoner, sanitetsbind og en mengde godterier. Turen fra Parlamentet gikk gjennom Siaka Stevens St. (oppkalt etter landets første president), Fourah Bay Rd, hvor Afrikas eldste college ligger, gjennom Upgun og Kissy (to områder man som turist IKKE skal bevege seg alene etter mørkets gjennombrudd) til barnehjemmet i en av Freetowns tøffere forsteder.

Gjennom små, trange smug, åpen kloakk i gatene og mennesker over alt, kom vi endelig frem til det som må være områdets fineste hus, My Home barnehjem. Og hvilken velkomst! Vel ble den parykk-kledde stortingspresidenten i Parlamentet ledet inn i salen av soldater i paradeuniformer og møtt av 157 parlametsmedlemmer i stram hilsen, men overgår umulig 10 gledesstrålende barn som kastet seg om halsen på oss som vi var en fjern slektning vi ikke har sett på lenge. Plakater med hilsner til oss var hengt opp på de ellers spartansk utsmykkede veggene, og alle stilte med tegninger med hilsner til oss. Fra denne mottakelsen gikk det bare en vei. Oppover!

Vi ble vist de 3 rommene de deler, grua de lager mat på, tatt med rundt huset og geleidet med ett barn i hver hånd fra barnehjemmet de 10 minuttene det tar å gå til skolen deres. Her ble vi vist alle klasserommene, og fikk møte rektor. Raskt etter vår ankomst var det friminutt hvor alle de over 800 elevene ville ha en bit av oss. Stor steming, blide barn over alt, og to skandinaviske turister som følte deg …. superstjerner for en stakket stund.

Fra skolen var det tilbake til barnehjemmet for å bli bedre kjent med alle ungene. En iPhone med over 1.000 bilder av norske barn, vinter og snø, båtliv, hytteturer på Gol og annet var utrolig spennende og en fin måte for oss å vise litt hvor vi kommer ifra. Barne fulgte med med stor entusiasme og spurte om alt mulig. Og umulig. :)

Etter nærmere tre timer måtte vi ta farvel, og skjønte med en gang hvilket inntrykk møtet med barna hadde gjort på oss. Tårene satt løst i øyekroken, og en og annen fant også veien nedover kinnet.

På vei i taxien fra barnehjemmet med Prince, leder for barnehjemmet som mente det sikreste var at han fulgte oss helt hjem til det trygge FN-hjemmet vi bodde i, kom tanken for oss begge; dette hadde vært høydepunktet på turen. Vi skulle ha nærmere 10 dager til i landet, men kunne likevel ikke se at noe annet kunne toppe dette. Det var barn, det var glede, det var håp, det var…utrolig. Vi måtte tilbake.

Etter nærmere en uke med flere paradisstrender, to turer ut for å sjekke “Freetown by night” (hvor vi garantert var de absolutt var de dårligste å¨dansegulvet), overnatting i telt i jungelen, hvor aper og gresshopper holdt oss våkne (i tillegg til litt for store edderkopper i teltet) og en masse annet, dro vi tilbake til barnehjemmet. Denne gange “bevæpnet” med 100 ballonger, 3 forballer og mere godteri. Det er utrolig hvilken stemning det ble med disse enkle lekene godt blandet med ett lett sukkersjokk for oss alle. Sjelden har svetten rent som her, hvor det er 37 grader ute, ingen air condition inne og vi (10 barn og 5 voksne) prøvde å holde 8 baller / ballonger i lufta samtidig. Og sjelden har jeg kjent så mye ekte glede selv eller sett så mye ekte glede hos andre. Minner for livet ble skapt den ettermiddagen.

Leif og Petal har skapt en fremtid for disse barne. Før de fant ut at de ikke lenger bare ville forholde seg passive til det de selv hadde opplevd på sine reiser, men faktisk gjøre noe, hadde disse barna ingen fremtid. Når man hører historiene til barna skjønner man at det rent faktisk kan sies så klart; de hadde ingen fremtid. Idag er de noen herlige unger som gjør det bra på skolen, blir tatt godt vare på av personale ved barnehjemmet 24 timer i døgnet og har blitt gitt en fremtid. Petal og Leif har skapt en fremtid for de 10 barna. Når jeg kiom hjem traff jeg igjen Petal og Leif, og under samtalen kalte de ungene for “barna våre”. Slik tror jeg barne der føler det også. At noen har sett dem, tatt vare på dem og gitt dem nestekjærlighet som er utrolig beundringsverdig.